Johan S. Tauler
2009-05-08 04:32:22 UTC
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=2009456323951&NL=1
Er norsk homobevegelse nå i krise? Jeg tror det. Og hva verre er: Den har
skylden selv.
Ved sekstiden sist tirsdag samlet om lag tusen lesber og homser seg ved
Oslos sentralstasjon for å demonstrere mot Fritt Ord og Nina Karin Monsen.
Solen skinte, men humøret var ikke like lyst. Jeg kom ruslende med en
bekjent fra Arbeiderpartiets homonettverk. Han skulle demonstrere, jeg
ville lytte på litt avstand.
Før vi kom helt frem, traff vi en felles bekjent og likesinnet, som det
het før i tiden. Øivind Aamodt skulle verken demonstrere eller høre på,
han skulle rett og slett over trafikkmaskinen som fortsatt skiller Operaen
fra resten av Oslo for å se Georges Bizets Carmen.
Vi ble stående og snakke om dagens tema, og Aamodt fikk fire pupiller til
å vokse: «Historien har skapt ekteskapet som ramme for barns oppvekst -
barn som er produkt av seksualiteten til foreldrene. Jeg fatter ikke
hvorfor vi skal imitere det.» Da Aamodt så vår forskrekkelse, klinte han
til: «Hvis jeg hadde vokst opp med to kvinner, og så funnet ut at jeg
aldri skulle få vite hvem faren min var, ville jeg ha blitt rasende,» sa
han. «Jeg er takknemlig for at Nina Karin Monsen er så tydelig på dette.»
I samme øyeblikk geleidet politiet en eksotisk demonstrant med en plakat
om at homofile skal brenne i helvete, eller hva det nå var, rett forbi
oss.
Vi fortsatte hver til vårt, og jeg ble stående og høre på demonstrasjonen
mot Monsen og Fritt Ord. Sistnevntes styreleder, Francis Sejersted, fikk
noen tusen underskrifter, og lovet å lese alle navnene.
Så kom Rolf Angeltvedt ut av demonstrantmengden og opp trappen. Han er
leder av Helseutvalget, som bekjemper hiv og andre helseproblemer blant
homofile. Kim Friele hadde nettopp holdt en ildnende appell, og Angeltvedt
så sørgmodig ut.
«Vi står ved en skillevei. Når Kim gir fra seg Fritt Ords pris, betyr det
også at homobevegelsen ikke har den lenger. Det er Norges viktigste pris.
Vi må vinne den tilbake,» sa han.
Jeg nikket, og bemerket at ingen kan bebreide Kim Friele for å reagere
ærlig og følelsesmessig. Det er lenge siden hun hadde plikt til å opptre
taktisk.
«Egentlig er det på høy tid. Vi har lent oss på Kims pionerinnsats i alle
år. Dette er et brudd. Nå må vi greie oss selv. Vi må gjøre oss fortjent
til prisen igjen, fra et annet utgangspunkt,» sa Rolf Angeltvedt, og gikk.
Ingen ville forlange eller forvente at LLH eller andre talsmenn for
Homo-Norge støttet pristildelingen til Nina Karin Monsen. Alle ser at hun
har meninger - og, ikke minst, en uttrykksform - som støter og provoserer.
Det naturlige hadde vært å uttrykke skuffelse - eller å ironisere - en dag
eller to, og så la det være med det. Alene er Monsen ingen trussel, selv
ikke med Fritt Ords pris i fanget.
Isteden valgte homobevegelsen en lang kampanje i alle kanaler, med et
ordvalg like voldsomt som Monsens. Slik har LLH & Co. skaffet prisvinneren
og hennes i utgangspunktet lille gruppe av konservative medkjempere
sympati. Kanskje vokser det til og med frem en slagkraftig opposisjon mot
den nye ekteskapsloven, kort tid etter at den ble vedtatt.
Og - fremfor alt - homobevegelsens posisjon er svekket, både blant
politikere, andre meningsdannere og folk flest. Det er bare å se på den
gradvise økningen i uttalt støtte til Monsen og Fritt Ord. Og på hvordan
Kim Frieles appell til andre prisvinnere om å følge hennes eksempel, falt
dødt til jorden.
Jeg bebreider som sagt ikke pensjonist Friele for å reagere med hjertet,
og heller ikke den jevne homse og lesbe. Men aktive homopolitikere skal
ikke bedrive rent føleri og opptre i det offentlige rom etter
innfallsmetoden. LLH-styret med leder Karen Pinholt i spissen er valgt for
å opptre politisk, og det innbefatter strategisk og taktisk tenkning. Det
samme gjelder fremtredende homofile partipolitikerne som Håkon Haugli (Ap)
og André Oktay Dahl (H).
Trodde de at de erklærte krig mot Nina Karin Monsen? Det var i så fall
feil, og det burde de ha skjønt fra første stund. Homo-Norge erklærte krig
mot styret i Fritt Ord, og dermed indirekte - unnskyld at uttrykket kommer
igjen - hele det politisk korrekte Norge, for øvrig selve kjerneressursen
i homokampen.
Skjønte de alt fra første stund at de utropte Fritt Ord med omland til
fiende? Da har de overvurdert sin styrke kapitalt. Det er for så vidt
forståelig. Helt siden seieren i kampen for partnerskapsloven (den var
tung å vinne), har homobevegelsen hatt det lett, med tilnærmet full støtte
i mediene og blant de viktige meningsdannerne. Den har, med spesielt
Arbeiderpartiets og SVs hjelp, fått politisk gjennomslag på bred front.
Motstanden fra KrF og Frp har vært nesten symbolsk. Til og med Den norske
kirke har homobevegelsen fått balletak på.
Likevel gikk det altså en grense, og det oppdager homobevegelsen nå the
hard way. Ikke alt er tapt, for mange kjendiser av ulikt slag har støttet
denne gangen også. Men mye er tapt. Det merket jeg godt på operataket
tirsdag, like før prisutdelingen, da jeg minglet med andre gjester over
noen glass godt drikke. Mange var skuffet over homobevegelsen, noen
sjokkert.
Nina Karin Monsen og det kristenkonservative Norge gleder seg naturligvis
stort nå, ikke bare over prisen, men også over klimaskiftet.
De tapte kampen mot den nye ekteskapsloven på en nesten utrolig måte. En
prinsipielt stor reform av familiepolitikken ble nærmest føyset gjennom av
regjeringen, uten utredning og med minimal debatt. Så ille var det at jeg
- som er for loven, om enn uten begeistring - etterlyste debatten i en
artikkel i Bergens Tidende i januar 2008. Hvor er de verdikonservative,
spurte jeg. Svaret i brev, e-poster og på debattmøter var at de ikke våget
seg ut i et offentlig rom som var så fiendtlig til dem (virker det alt
lenge siden?).
Om problemet var medier eller feige, passive kristne, kan diskuteres.
Resultatet var i alle fall at Øivind Benestad i MorFarBarn.no ble stående
bortimot alene i en utrettelig kamp mot loven. Mannen tok seg fri fra
jobben i et helt år for å kjempe. Han var høyt og lavt, og har attest også
fra fremtredende homoledere for stort sett å opptre redelig og
respektfullt. Sett i lys av akkurat denne saken, ville Benestad ha vært en
bedre vinner av Fritt Ords pris enn Nina Karin Monsen, og han burde i så
fall ha fått den i fjor.
Homobevegelsen må trekke lærdommer, og det viktigste er å legge bort
offerrollen. Nina Karin Monsen treffer blink når hun snakker om at «de
sårede følelsers tyranni» kveler både viktige og mindre viktige debatter.
I det homopolitiske miljøet forsvares offerrollen, som selvsagt kalles noe
annet, alltid ved å vise til unge homofile i distriktene som kan begå
selvmord hvis noen sier noe slemt. Jeg har hørt refrenget siden
åttitallet, og nå sist, på et debattmøte tirsdag, kom det fra Arnfinn
Nordbø, mannen som gjorde et beundringsverdig brudd med bedehusmiljøet, og
skrev bok: «Monsen er med på at 14-åringer føler skam, at 14-åringer tar
sitt eget liv.»
Det er fortsatt vanskelig å være homofil i visse miljøer i Norge, noe
Nordbø vet alt om. Men hvis 14-åringer hører Monsen, hører de også Nordbø,
og ligger det da noen hjelp i å få beskjed om at ufyselighetene hennes er
en grunn til å begå selvmord?
Rett ryggen, hev dere over fordommer, tål motstand, vær romslig, opptre
med styrken som er vunnet - det kler en moderne homobevegelse i Norge
bedre.
Er det et mål i seg selv å vinne tilbake Fritt Ord-statuetten Kim Friele
ga fra seg? Kanskje, men i så fall trenger ikke det være så vanskelig.
Friele var en outsider i 1978, Monsen var det nå - men stort sett går
prisen ikke til outsidere, ikke til ofre, kanskje fordi vi egentlig ikke
har så mange slike i Norge. Prisen går til folk som gir positive bidrag
til offentlig debatt fra trygge posisjoner.
Er norsk homobevegelse nå i krise? Jeg tror det. Og hva verre er: Den har
skylden selv.
Ved sekstiden sist tirsdag samlet om lag tusen lesber og homser seg ved
Oslos sentralstasjon for å demonstrere mot Fritt Ord og Nina Karin Monsen.
Solen skinte, men humøret var ikke like lyst. Jeg kom ruslende med en
bekjent fra Arbeiderpartiets homonettverk. Han skulle demonstrere, jeg
ville lytte på litt avstand.
Før vi kom helt frem, traff vi en felles bekjent og likesinnet, som det
het før i tiden. Øivind Aamodt skulle verken demonstrere eller høre på,
han skulle rett og slett over trafikkmaskinen som fortsatt skiller Operaen
fra resten av Oslo for å se Georges Bizets Carmen.
Vi ble stående og snakke om dagens tema, og Aamodt fikk fire pupiller til
å vokse: «Historien har skapt ekteskapet som ramme for barns oppvekst -
barn som er produkt av seksualiteten til foreldrene. Jeg fatter ikke
hvorfor vi skal imitere det.» Da Aamodt så vår forskrekkelse, klinte han
til: «Hvis jeg hadde vokst opp med to kvinner, og så funnet ut at jeg
aldri skulle få vite hvem faren min var, ville jeg ha blitt rasende,» sa
han. «Jeg er takknemlig for at Nina Karin Monsen er så tydelig på dette.»
I samme øyeblikk geleidet politiet en eksotisk demonstrant med en plakat
om at homofile skal brenne i helvete, eller hva det nå var, rett forbi
oss.
Vi fortsatte hver til vårt, og jeg ble stående og høre på demonstrasjonen
mot Monsen og Fritt Ord. Sistnevntes styreleder, Francis Sejersted, fikk
noen tusen underskrifter, og lovet å lese alle navnene.
Så kom Rolf Angeltvedt ut av demonstrantmengden og opp trappen. Han er
leder av Helseutvalget, som bekjemper hiv og andre helseproblemer blant
homofile. Kim Friele hadde nettopp holdt en ildnende appell, og Angeltvedt
så sørgmodig ut.
«Vi står ved en skillevei. Når Kim gir fra seg Fritt Ords pris, betyr det
også at homobevegelsen ikke har den lenger. Det er Norges viktigste pris.
Vi må vinne den tilbake,» sa han.
Jeg nikket, og bemerket at ingen kan bebreide Kim Friele for å reagere
ærlig og følelsesmessig. Det er lenge siden hun hadde plikt til å opptre
taktisk.
«Egentlig er det på høy tid. Vi har lent oss på Kims pionerinnsats i alle
år. Dette er et brudd. Nå må vi greie oss selv. Vi må gjøre oss fortjent
til prisen igjen, fra et annet utgangspunkt,» sa Rolf Angeltvedt, og gikk.
Ingen ville forlange eller forvente at LLH eller andre talsmenn for
Homo-Norge støttet pristildelingen til Nina Karin Monsen. Alle ser at hun
har meninger - og, ikke minst, en uttrykksform - som støter og provoserer.
Det naturlige hadde vært å uttrykke skuffelse - eller å ironisere - en dag
eller to, og så la det være med det. Alene er Monsen ingen trussel, selv
ikke med Fritt Ords pris i fanget.
Isteden valgte homobevegelsen en lang kampanje i alle kanaler, med et
ordvalg like voldsomt som Monsens. Slik har LLH & Co. skaffet prisvinneren
og hennes i utgangspunktet lille gruppe av konservative medkjempere
sympati. Kanskje vokser det til og med frem en slagkraftig opposisjon mot
den nye ekteskapsloven, kort tid etter at den ble vedtatt.
Og - fremfor alt - homobevegelsens posisjon er svekket, både blant
politikere, andre meningsdannere og folk flest. Det er bare å se på den
gradvise økningen i uttalt støtte til Monsen og Fritt Ord. Og på hvordan
Kim Frieles appell til andre prisvinnere om å følge hennes eksempel, falt
dødt til jorden.
Jeg bebreider som sagt ikke pensjonist Friele for å reagere med hjertet,
og heller ikke den jevne homse og lesbe. Men aktive homopolitikere skal
ikke bedrive rent føleri og opptre i det offentlige rom etter
innfallsmetoden. LLH-styret med leder Karen Pinholt i spissen er valgt for
å opptre politisk, og det innbefatter strategisk og taktisk tenkning. Det
samme gjelder fremtredende homofile partipolitikerne som Håkon Haugli (Ap)
og André Oktay Dahl (H).
Trodde de at de erklærte krig mot Nina Karin Monsen? Det var i så fall
feil, og det burde de ha skjønt fra første stund. Homo-Norge erklærte krig
mot styret i Fritt Ord, og dermed indirekte - unnskyld at uttrykket kommer
igjen - hele det politisk korrekte Norge, for øvrig selve kjerneressursen
i homokampen.
Skjønte de alt fra første stund at de utropte Fritt Ord med omland til
fiende? Da har de overvurdert sin styrke kapitalt. Det er for så vidt
forståelig. Helt siden seieren i kampen for partnerskapsloven (den var
tung å vinne), har homobevegelsen hatt det lett, med tilnærmet full støtte
i mediene og blant de viktige meningsdannerne. Den har, med spesielt
Arbeiderpartiets og SVs hjelp, fått politisk gjennomslag på bred front.
Motstanden fra KrF og Frp har vært nesten symbolsk. Til og med Den norske
kirke har homobevegelsen fått balletak på.
Likevel gikk det altså en grense, og det oppdager homobevegelsen nå the
hard way. Ikke alt er tapt, for mange kjendiser av ulikt slag har støttet
denne gangen også. Men mye er tapt. Det merket jeg godt på operataket
tirsdag, like før prisutdelingen, da jeg minglet med andre gjester over
noen glass godt drikke. Mange var skuffet over homobevegelsen, noen
sjokkert.
Nina Karin Monsen og det kristenkonservative Norge gleder seg naturligvis
stort nå, ikke bare over prisen, men også over klimaskiftet.
De tapte kampen mot den nye ekteskapsloven på en nesten utrolig måte. En
prinsipielt stor reform av familiepolitikken ble nærmest føyset gjennom av
regjeringen, uten utredning og med minimal debatt. Så ille var det at jeg
- som er for loven, om enn uten begeistring - etterlyste debatten i en
artikkel i Bergens Tidende i januar 2008. Hvor er de verdikonservative,
spurte jeg. Svaret i brev, e-poster og på debattmøter var at de ikke våget
seg ut i et offentlig rom som var så fiendtlig til dem (virker det alt
lenge siden?).
Om problemet var medier eller feige, passive kristne, kan diskuteres.
Resultatet var i alle fall at Øivind Benestad i MorFarBarn.no ble stående
bortimot alene i en utrettelig kamp mot loven. Mannen tok seg fri fra
jobben i et helt år for å kjempe. Han var høyt og lavt, og har attest også
fra fremtredende homoledere for stort sett å opptre redelig og
respektfullt. Sett i lys av akkurat denne saken, ville Benestad ha vært en
bedre vinner av Fritt Ords pris enn Nina Karin Monsen, og han burde i så
fall ha fått den i fjor.
Homobevegelsen må trekke lærdommer, og det viktigste er å legge bort
offerrollen. Nina Karin Monsen treffer blink når hun snakker om at «de
sårede følelsers tyranni» kveler både viktige og mindre viktige debatter.
I det homopolitiske miljøet forsvares offerrollen, som selvsagt kalles noe
annet, alltid ved å vise til unge homofile i distriktene som kan begå
selvmord hvis noen sier noe slemt. Jeg har hørt refrenget siden
åttitallet, og nå sist, på et debattmøte tirsdag, kom det fra Arnfinn
Nordbø, mannen som gjorde et beundringsverdig brudd med bedehusmiljøet, og
skrev bok: «Monsen er med på at 14-åringer føler skam, at 14-åringer tar
sitt eget liv.»
Det er fortsatt vanskelig å være homofil i visse miljøer i Norge, noe
Nordbø vet alt om. Men hvis 14-åringer hører Monsen, hører de også Nordbø,
og ligger det da noen hjelp i å få beskjed om at ufyselighetene hennes er
en grunn til å begå selvmord?
Rett ryggen, hev dere over fordommer, tål motstand, vær romslig, opptre
med styrken som er vunnet - det kler en moderne homobevegelse i Norge
bedre.
Er det et mål i seg selv å vinne tilbake Fritt Ord-statuetten Kim Friele
ga fra seg? Kanskje, men i så fall trenger ikke det være så vanskelig.
Friele var en outsider i 1978, Monsen var det nå - men stort sett går
prisen ikke til outsidere, ikke til ofre, kanskje fordi vi egentlig ikke
har så mange slike i Norge. Prisen går til folk som gir positive bidrag
til offentlig debatt fra trygge posisjoner.
--
«Ante omnia Christianus. Ora et labora»
© GNU Free Documentation License.
«Det Glade Budskap» må gjerne spres videre. Ordet er uten copyright.
Jesus har betalt prisen en gang for alle.
«Ante omnia Christianus. Ora et labora»
© GNU Free Documentation License.
«Det Glade Budskap» må gjerne spres videre. Ordet er uten copyright.
Jesus har betalt prisen en gang for alle.